Lyset i hverdagen

Jeg sitter her ved vinduet og skriver. Jeg fikk litt lyst til å skrive. Nei, jeg fikk sånn sinnsykt lyst til å skrive. Men spørsmålet er bare hva jeg skal skrive om. Skal jeg skrive om krig? Om fred? Hva med å skrive om fugler? Eller kanskje om skolen? Nei, jeg skal skrive om noe jeg har kjært, men som jeg samtidig forbanner meg over. Noe som mennesker kanskje hater mest over alt på denne jord. Noe som kan være så hengivent engang og ondskapen selv neste gang. Jeg skal skrive om trafikklys.

Trafikklys. Hva er det så å skrive om trafikklys? Det er høyt. Det er fargerikt. Gult, grønt og rødt. Og det er kaldhjertet. Nå vil nok du med engang tenke at et trafikklys umulig kan være kaldhjertet, siden det ikke har noe hjerte. Men det er det. Jeg kan legge fram noen bevis for deg også om du vil. Et trafikklys er kaldhjertet fordi det overhodet ikke bryr seg om folks trengsler, følelser eller de utrolig viktige tidsfristene våre. Trafikklyset setter på det blinkende, irriterende røde lyset sitt akkurat når du har kommet deg forrest i køa og skal til å kjøre videre til neste kryss. Uansett om du har god eller dårlig tid, kan du banne på at trafikklyset vil gjøre alt for å ødelegge din hverdag. Ikke bare ødelegge den flotte dagen din som startet så fint, trafikklyset vil knuse dagen som purreløk i morter.
Er det ikke irriterende når det er minutt til bussen kjører videre og det eneste som hindrer deg i å løpe rett bort er det fordømte trafikklyset som aldri vil slutte å vise rød mann. Du er så nær målet, løpt hele veien fra kjøpesenteret i håp om å rekke bussen, men så knuses drømmene dine fordi et eller annet departement har plassert denne høye disco-kula akkurat her. De kunne selvfølgelig å ha laget et fotgjengerfelt her, men neida, her skulle det komme et trafikklys. Flotte greier. Så her står vi, med gjørme opp til knærne og førti minutter til neste buss.
Et annet eksempel hvor du kommer i tidsklemma på grunn av trafikklyset er når du sitter i bilen på vei til et eller annet møte. Du har kanskje opplevd å ha skikkelig dårlig tid å grunn av at ungen så plutselig ble sulten og det bare måtte ha et siste måltid før det skulle til barnehagen. Om du ikke har opplevd det selv, så er jeg helt sikker på at du kjenner noen, eller kan forestille deg følelsen av panikken allikevel. Men videre; du har akkurat levert den alltid ufornøyde og tidkrevende ungen i barnehagen og begir deg ut på den farlige veien til jobb. Møtet starter om tjue minutter, du har god tid. Tror du.
Bilen starter på sin ferd, uvitende om all masingen som kommer i løpet av dagen. Turen starter forsåvidt bra. Bortsett fra kanskje et par nesten-ulykker har du kjørt silkemykt. En herlig kjøretur til jobb, tenker du. Men så kommer det. Det store, høye monsteret. Åpner sin svære munn og spytter ut det plutselige, røde lyset. Du innser at kampen er tapt. Trafikklyset har vunnet. Igjen. Du kommer aldri gjennom dette gatenettverkhelvete i tide. De som er snartenkte skjønner at i en slik situasjon burde man bare tilstå hendelsen og fortelle sjefen om forsinkelsen. Da vil er det jo ikke noe problem. Men så kommer vi til punktet selvrespekt. Få mennesker tør å utsette seg for den torturen det er å innrømme en feil. Tenk at en liten feil kan ruinere ens verdighet såpass mye. Skammelig. Spesielt i et samfunn hvor man satser på at alt skal tilpasses etter egne behov.
Ja, hvilket samfunn lever vi egentlig i? Er det virkelig at alle får være seg selv fullt og helt? Som for eksempel de arbeidstagerne med unger i barnehagen og forsentkomminger på grunn av trafikklyset. Godtar vi deres travle hverdag? Og hva med busspassasjeren som aldri rekker bussen fordi det høye trafikk-verktøyet aldri ble regnet med. Har vi medfølelse for de?
Vårt samfunn er virkelig et virkelig kaldt sted å være idag, Ingen bryr seg om de andre. Det er bare meg, meg og atter meg. Og slik tror dere verdens beste land skal være. Tenk å vokse opp i dette landet. Norge. Kalde Norge. Med nordmenn som ikke bryr seg en døyt om hvordan du har det. Stakkars små barn. De skulle mye heller ha hatt kjærligheten til fattige Afrika. De har ikke penger. De har ikke mat. De har ikke våre irriterende trafikklys. Men allikevel så smiler de som om alt er i skjønneste orden. Og hvorfor? Jo fordi de har kjærlighet. Noen som virkelig bryr seg om de. Et smil er ekte vare der, ikke noe som er klistret på for halv pris.
Hva er det som gjør Norge til et såpass utilpass land, sosialt sett? Janteloven? "Du skal ikke tro du er noe", som den sier. Janteloven har kanskje noe med saken å gjøre. Folk får jo ikke lov til å være stolte på grunn av den. Istedenfor så fokuserer de bare på det negative. Og som vi alle vet så blir man veldig depressiv av å vasse i negativitet. Fatter ikke denne tankegangen. Man må jo få lov til å være fornøyd med sitt eget resultat, men neida, da regnes du bare som egoist. De virkelige egoistene er de som sitter på rumpa og klager dagen lang. Kan ikke fordra de. For å få samfunnet til å virke, må man ofre litt av seg selv. Bruke litt av egen tid. Det er ikke så mye som skal til. Bare litt. Men det finnes de som ikke finner seg i det. Klager på for liten tid, når sannheten er at vi alle har dårlig tid. Vi kan visst aldri få nok av tid. Krever bare mer og mer.

[uferdig arbeid, kommer mer senere]