Læreren

Tiden stopper.
Stillheten stopper. Kulden stopper. Redselen stopper. Livet stopper.
Musikken strømmer.
Stemmene strømmer. Varmen strømmer. Tryggheten strømmer. Fantasien strømmer.
Læreren.

Sangen begynner. Det er en artist du aldri har hørt om. Han synger en sang du for lengst har glemt. Det roer meg.
Læreren. Hun ba meg svare igjen. Jeg lot meg be to ganger. Så tvang hun meg.
Gitarene stimulerer sinnet mitt til tårene slutter å falle.
Hun lo av meg. Pekte. Jeg uttalte ordene feil i redsel. De andre lo. Med henne. Av meg.
Den vakre koringen får meg til å bre et slags smil utover mitt tårevåte ansikt. Jeg lukker øynene.
Hun brukte tid på å fortelle meg hvor elendig jeg var. Hvordan jeg hadde dummet meg loddrett ut. Hvordan min karriere som elev burde stått på hell, hadde det ikke vært for den forbaskede velferdsstaten og dens krav om tiårig grunnskole. Hun strevde med å beskrive min udugelighet. Den stod visst i stil med mitt tarvelige vesen. Hun bedrev verbalonani. Hun gjentok i det uendelige. Hun koste seg. Jeg gjorde det ikke.

Den dype mannstemmen erstatter med ett koringen. Det får musklene mine til gradvis å slappe mer og mer av. Jeg synker nesten gjennom det harde loftgulvet. Rommet er så lite. Veggene formelig sperrer meg inne. Så alene. Så lite. Så trygt. Det er et herlig vakuum. Det er bare meg, tonene, tårene, og tankene som eksisterer i øyeblikket. Jeg lurer på om jeg er klaustrofil. Jeg stønner i glede over tonene og rommet.
En gutt hadde med seg plommer. Han hadde så mange. Hagen var full av dem. Han delte dem med klassen. Jeg er allergisk. Hun trodde meg ikke. Hun sa jeg måtte spise. Hun tålte ikke at jeg ikke tålte det. Hun kom mot meg. Jeg dro fra henne. Løp. Hun kom etter.
Refrenget er så lyst, så lyst som kun sola. Jeg kan se sola. Her. I mørket. På et trangt, deilig loft. Jeg kjenner den varmer.
Vi sprang. Jeg sprang for livet. Hun sprang for nytelsen. Nytelsen av å se meg spise. Jeg visste hun sprang bak meg, gledet seg til å glise bredt mens jeg brakk meg. Jeg kom til å tape. Hun kom til å vinne. Hun skjøv unna pulter, kastet stolene som stod i vegen for henne. De andre fikk blåmerker. Skrubbsår sammenlignet med meg. Jeg kavet etter luft. Hun kavet etter meg. Hun tok meg igjen. Kastet seg etter hettegenseren min. Hun traff. Jeg falt. Hun lo. Jeg gråt.

Jeg synger med. Jeg roper. Veggene tar imot. Lyden stopper i veggen. Forlater den aldri. Veggen er som Jesus. Den bærer alle mine skrik. Alle mine tårer, all min sang. Alle mine klager om stillheten. Kulden. Redselen. Livet. Henne.
Sakte, helt uten å skjelve, skjøv hun armen med de to plommene nærmere munnen min. Kjeven min kjempet en innbitt kamp mot hånden, som holdt gapet mitt åpent. Jeg tapte også den kampen. Jeg ble mer og mer forskrekket. Hun gliste bredere og bredere. Så kom det. Jeg kunne kjenne plommesaften sive ut fra det modne kjøttet. Hendene hennes som var fast plantet i hårfestet og i underkjeven som tvang meg til å tygge. Opp og igjen. Smilet hennes, den grenseløse tilfredsstillelsen. Min utilfredsstillelse var like grenseløs. Hadde den vært et land, ville den vært den minste øya i hele verden. Langt fra alle de andre. Uten grenser. Med bare én innbygger. Én misfornøyd, klaustrofil innbygger med altfor god plass. Som ikke tør å gjøre statskupp.

Han synger på siste verset. Så fint. Så varmt. Så herlig. Det som før var tårer av sorg, av pine, er nå av lykke, av glede. Veggene bare beveger seg nærmere og nærmere, sperrer meg inne her på loftet, i et slags trygt, varmt bur, der ingen kan ta meg, ingen kan nå meg. Ingen kan tvinge i meg plommer. Jeg er sperret inne fra omverden. Og ikke pokker om jeg går ut igjen. Men jeg må. Jeg må.
Det ble svart. Plommen ble min undergang. Min anstøtstein. Sykehuset satte i meg en sprøyte. Det ble lysere. Det ble farger. Det ble varme. Så ble det mørkere. Mindre farger. Kulde. Svart igjen. Bevisstheten min fikk summet seg. Fant grunnen til nuet. Fant henne. Fant Læreren.
Gitarene stimulerer sinnet mitt til et slags klimaks. En psykisk orgasme. Så blir det stille. Sangen slutter.

Musikken stopper.
Stemmene stopper. Varmen stopper. Tryggheten stopper. Fantasien stopper.
Tiden starter.
Stillheten starter. Kulden starter. Redselen starter. Livet starter.
Læreren.